For Renate Søvik (37) fra Bergen kom de første symptomene snikende under hennes tredje svangerskap i 2011.

Av Vesa Zeka
Allerede under svangerskapet i april 2011 kjente Renate symptomer som hun på det tidspunktet ikke forstod var typiske for høyt stoffskifte. Svettetokter, økt appetitt og søvnproblemer. Vektnedgang på 13 kilo i løpet av tre måneder parallelt med muskeltap og diaré. Selv det å gå opp noen få trappetrinn ble en utfordring. Renate ble fort andpusten og fikk ofte skjelvinger i kroppen.
Klarte ikke å løfte datteren
Så fødte hun sitt tredje barn. Renate kom i gang med trening 14 dager etter fødsel, men merket selv at fødselen ikke var den eneste grunnen til at det var ekstra krevende å komme i aktivitet. Det tok litt tid før hun skjønte at hun ikke kunne skyve symptomene under teppet.
Det store vendepunktet kom da Renate ikke klarte å løfte opp sin yngste datter, som da bare var noen måneder gammel. Som trebarnsmor, fulltidsstudent og med deltidsjobb på si ville hun ta grep og unngå større fallgruver. Men Renate fikk problemer med hukommelsen og slet med å huske selv de minste tingene. Det føltes som om ord og navn forsvant.
– Hvilepuls på 130 er noe en muligens lærer seg å leve med. Det er en enda større frustrasjon med hukommelsen. Jeg forsøkte å finne informasjon om de psykiske og kognitive symptomene som oppstod. Jeg kunne stå og snakke med folk jeg kjente i årevis, men klarte selv ikke å huske navnene på mine nærmeste venninner. På den tiden studerte jeg også bachelor i økonomi og administrasjon, men kunne så vidt huske faget jeg tok etter hver forelesning.
"Jeg bestemte meg for å leke detektiv".- Renate Søvik
Renate tok flere runder med sin daværende fastlege, og frustrasjonen med å ikke bli hørt gjorde at hun skjønte at hun måtte ta tak i situasjonen på egen hånd.
– Jeg bestemte meg for å leke detektiv. Det å ikke ha energi til å plukke opp og holde min egen datter gjorde meg også fortvilet. Jeg bestemte meg for å bytte fastlege da symptomene ble avskrevet som fødselsdepresjon på tross av at humøret var helt greit. Som et siste ledd før jeg byttet fastlege, spurte jeg hvilke prøver det var avvik på ved siste svangerskapskontroll, og jeg fikk beskjed fra legesekretæren om at dette var stoffskiftet.
Renate søkte opp på stoffskifteproblemer og fant en symptomliste på høyt stoffskifte. Hun kunne krysse av på alle punktene i listen. Deretter ringte hun legekontoret og byttet fastlege. På tidlighøsten i 2011, seks måneder etter fødselen, tok Renate blodprøver og ble sendt til en endokrinolog hvor hun fikk påvist høyt stoffskifte. Selv om formen bedret seg, tok det et drøyt halvt år til før Renate kjente effekten av medisinen. Underveis opplevde hun også vedvarende symptomer på høyt stoffskifte til tross for verdier innenfor referanseområdet.
Ifølge Renate ble symptomene i stor grad avfeid av legen fordi hun tross alt var innenfor referanseområdet. På grunn av medisineringen sluttet hun også å amme datteren. Hun (yngste datter) måtte ta blodprøver hver 14. dag på grunn av at dette kunne påvirke hennes stoffskifte. Dette var ekstra tungt, da jeg hadde ammet de to andre barna det første året.
Fra 100 til 180 i puls
En annen person med høyt stoffskifte har i en tidligere utgave av Thyra beskrevet sykdommen som «å være på en evig treningsøkt, bare uten endorfiner». Renate sier hun kjenner igjen beskrivelsen.
Jeg hadde selvfølgelig behov for restitusjonstid etter at jeg fikk påvist høyt stoffskifte. I tredemøllen gikk jeg fra en puls på 100 til 180 på et par minutter. I den perioden var jeg innenfor referanseområdene, selv om jeg i realiteten holdt på å gå i bakken. Så jeg har merket utfordringene, men på en litt annen måte.
Fra varm til kald
Til tross for medisinering og blodprøver som var innenfor referanseområdet, forsvant ikke symptomene. Dette gjorde at Renate måtte forholde seg til hverdagen på en helt annen måte. Det var ikke før sommeren 2017, etter seks år med høyt stoffskifte, at hun i samråd med en endokrinolog bestemte seg for å ta radiojodbehandling.
Det var endokrinologen som var lyspunktet. Legen anbefalte radiojodbehandling, og jeg fikk informasjon om hvordan jeg skulle forholde meg til lavt stoffskifte etter behandlingen. På det punktet var jeg lei, og etter flere runder med konsultasjoner bestemte jeg meg for å gå videre med behandlingen.
Etter behandling med radioaktivt jod vil de fleste pasienter utvikle lavt stoffskifte fordi skjoldbruskkjertelen ikke produserer mer tyroksin. Man må da bruke tilskudd av det syntetiske hormonet.
Jager seg selv ut på tur
Siden behandlingen i 2017 har Renate tatt medisiner for lavt stoffskifte. Livskvaliteten har bedret seg. Hun klarer å leve mer normalt med sitt lave stoffskifte og kan trene mer fritt. Men hun legger ikke skjul på at veien for å komme hit har vært og kan fremdeles være tøff.
Sett i ettertid er jeg fornøyd med valget jeg tok. På grunn av behandlingen har jeg fått lavt stoffskifte. Man kan si at jeg har gått fra «varm til kald», samtidig som jeg har vært gjennom en drastisk vektendring.
På spørsmål om hvilke råd hun ville gitt til andre som er i en liknende situasjon, er Renate rask med å svare:
- "Formen varierer, og da er det avgjørende å lage klare prioriteringer i hverdagen."
Alle med både høyt og lavt stoffskifte merker utfordringene i hverdagen, men på hver sin måte, avhengig av den livssituasjonen de er i. Selv har jeg også dager hvor jeg ikke orker noen ting, men klarer likevel å jage meg ut på tur når jeg kan. Jeg får mye igjen for å være aktiv. Dette var en vedvarende problemstilling med høyt stoffskifte. Jeg var gira, men orker ikke. Nå er jeg litt trøtt store deler av tiden, men det er overkommelig med små grep i hverdagen.
Hun mener det er særlig viktig å ikke være overambisiøs i starten, men heller gi seg selv et klapp på skulderen for selv de små hverdagslige gjøremålene på de dagene man ellers kjenner man kommer til kort. Stol på deg selv og lytt til din egen kropp etter hvert. Det er ingenting galt i å kunne stille undrende spørsmål til legene. Ikke press deg selv til å prestere mer enn kroppen har energi til.
Sorgprosess
For Renate er det å stå opp og kjenne at «i dag er alt normalt», det som gir henne ekstra glede i hverdagen. En god start på hverdagen er å gå en tur med familien, gjerne også en fjelltur i helgene. Selv har hun måttet jobbe mye med hodet for å få en positiv tilnærming til hverdagen på tross av helseutfordringene.
Å få en diagnose kommer som regel med en sorgprosess. Å ta seg tid til å sørge over det er helt innafor. Å akseptere det gjør at man sparer seg selv for mye. Men lyspunktet kommer, og har du positiv tilnærming til det, så får du også mye større utbytte av det.