Lavt stoffskifte hindret ikke Amalie i å nå verdenstoppen

Amalie fra Arendal vet alt om hva det vil si å være syk. Det startet med en hjerteoperasjon da hun bare var tre år gammel. I førsteklasse på videregå- ende ble hun diagnostisert med lavt stoffskifte og senere endometriose og adenomyose. Sykdom og motgang til tross, 26-åringen kan vise til en rekke gull og pallplasseringer i kickboksing. Dette er historien om hennes opp- og nedturer, trøblete sykdomshistorikk, men også stå-på-vilje og mot.

Moren slo alarm

Amalies mor har lavt stoffskifte, og det var hun som slo alarm da datteren begynte å slite i 16-årsalderen.

– Jeg orket ingenting, ville ikke på skolen og ville bare sove, forteller Amalie til Thyra.

– Bare hun spurte meg om å gjøre noe for henne, så begynte jeg å grine og sa at det orker jeg ikke.

Den unge jenta trente jevnlig, men gikk likevel opp i vekt.

– På det tyngste veide jeg 116 kilo, og jeg veide vanligvis 75 kilo på den tiden. Uansett hvor lite jeg spiste og hvor mye jeg trente, så bare raste jeg opp. Jeg tror aldri jeg har følt meg så langt nede. Det var den verste tiden i livet mitt. Jeg tenkte at hvis vekta øker over et visst tall, så vil jeg ikke leve. Så tungt syntes jeg det var.

Amalie (til høyre) sparrer med en makker på trening i Oslo. FOTO: PRIVAT

– Når skal det løsne?

Selv om Amalie fikk diagnosen lavt stoffskifte og startet på Levaxin, gikk det lang tid før hun begynte å føle seg bedre.

– De begynte med en veldig lav dose, og det tok kjempelang tid å komme seg på beina igjen. Jeg ringte mamma flere ganger og grein og spurte: Når skal det løsne med medisiner? Hun svarte at det kommer til å løsne.

Amalie er tidligere håndballspiller, men sluttet etter ungdomsskolen. På videregående testet hun kickboksing for gøy. Kampsport virket litt skum- melt, men hun dro likevel på nybe- gynnertrening på Arendal bokse- og kickboksingklubb. Sporten ga henne glede og mestringsfølelse.

– Det var en periode hvor jeg følte at alle så på meg, for jeg var blitt så stor på kort tid. Jeg hadde gravd meg selv ned i et mørkt hull og hadde null selvtillit på den tiden, men på treningene merket jeg at ingen dømte meg eller ga meg stygge blikk. Når jeg ikke orket skolen, hadde jeg alltid energi til å dra på trening, selv om jeg egentlig ikke hadde energi.

Var skolelei – oppdaget linje på folkehøgskole
Fordi Amalie var så syk, gikk det nedover med karakterene. Hun gikk ut av videregående uten vitnemål og var på dette tidspunktet enormt skolelei. Så kom hun over en folkehøgskole i Trøndelag som har en egen linje for kickboksing og fitness. Skolen fristet også med en studietur til Thailand. Amalie var solgt. Hun ble på folkehøgskolen i to år, ett år som elev og ett som stipendiat.

– Da jeg begynte der, ville jeg bare bokse. Jeg hadde ikke lyst til å sparke, for jeg var ikke myk nok og klarte ikke å sparke over kneet på andre. Men på folkehøgskolen ble jeg tvunget til å sparke, for det var jo kickboksing jeg hadde søkt.

I slutten av det første året på folkehøgskolen begynte Amalie å få posi- tive tilbakemeldinger fra treneren.

– Han sa at «du har et talent innen kampsport og er blitt utrolig god på kort tid», men jeg bare lo det vekk. Alle vet at kickboksing er en sport hvor du må gå på vekta. Jeg sa at jeg ikke var klar for det. Innerst inne hadde jeg lyst, men tanken på å gå på vekta klarte jeg ikke. Jeg slet så mye at jeg nesten ikke spiste mat og veide meg 10–20 ganger om dagen i skjul.

La vekk alt sosialt liv og trente

Treneren ga seg ikke, og Amalie lot seg overtale. Hun reiste til Oslo for å gå sin første kamp i kickboksing. Kampen endte med tap, men Amalie hadde fått mersmak. Hun dro tilbake til folkehøgskolen, fortsatte å trene og gjennomførte de tre merkekampene hun trengte for å kunne konkurrere i fullkontakt kickboksing. Etter folke- høyskolen gikk den unge utøveren til treneren sin i Arendal bokseklubb og stilte et spørsmål som først fikk ham til å le.

"Jeg slet så mye at jeg nesten ikke spiste mat og veide meg 10–20 ganger om dagen i skjul."

-Jeg sa at jeg ville bli best i verden. Hva må jeg gjøre? Han sa at «du får møte opp her hver morgen klokka fem og klokka sju hver kveld i ett år for å bevise at du faktisk vil».

Amalie la vekk alt sosialt liv og trente i et år. Målet? En World Cup-turnering i fullkontakt kickboksing i Irland. Med mor og en bror på tribunen ble det gull på Arendalsjenta i World Cup-debuten.

Tre uker før Amalie skulle gå neste World Cup-turnering, brakk hun tåa på trening. Skaden stoppet henne ikke fra å slå den regjerende verdensmesteren og sikre seg et nytt gull i Italia. Det var en seier som ikke gikk upåaktet hen.

– Noen måneder senere på trening i gymmen fikk jeg en telefon fra landslagssjefen, som lurte på om jeg ville bli med til VM. Og det var takket være den kampen mot verdensmesteren, for jeg hadde egentlig for få kamper å vise til. Jeg hadde null forventninger da jeg reiste til mitt første VM med kun fem fullkontakt-kamper i kroppen, så jeg må jo si meg fornøyd med bronse, sier Amalie med et smil.

Mer sykdom

Sommeren 2019, før Amalie tok VM-bronsen, fikk hun påvist endometriose. Det er en tilstand som kan gi sterke menstruasjonssmerter og cyster. Senere ble det kjent at hun også har adenomyose, en sykdom som ikke er uvanlig å få i kombinasjon med endometriose.

Koronapandemien gjorde at EM i kickboksing i 2020 ble avlyst. Amalie satset derfor for fullt på VM i 2021, men sommeren før mesterskapet ble hun veldig dårlig.

– Jeg hadde ekstremt vondt i magen og klarte ikke å beholde mat. Jeg lå rett ut i senga og orket ikke reise meg opp. Hvis jeg skulle ut, måtte jeg bruke rullestol på grunn av smerter og at jeg ikke hadde spist. Jeg raste ned tolv kilo på en uke. Da tok de CT av magen og besluttet at jeg måtte opereres, men jeg visste ikke hva jeg skulle opereres for.

– Jeg våknet opp etter operasjonen og fikk beskjed om at jeg hadde hatt hull i buken og en tarm som mest sannsynligvis hadde satt seg fast i tarmveggen på grunn av gammel endometriose. Det kom som et sjokk på meg, for jeg trodde jeg skulle opereres for endometriose.

VM var det eneste som sto i Amalies hode. Hun opplevde å ikke bli trodd av legen og skrev seg selv ut fra sykehuset.

Oppvaskmøte

På dette tidspunktet hadde hun vært sengeliggende i fem uker.

– Det ble et svært møte med fastlege, pårørende og styret på sykehuset. Jeg ble innlagt på nytt og ble tatt på alvor takket være fastlegen.

En rekke tester ble tatt, og Amalie fikk dra på treningsleir med landslaget. To måneder før VM, mens hun var på treningsleir, ringte Amalies mor og fortalte at det var kommet et brev fra sykehuset.

– Hun åpnet det og fortalte at jeg hadde betennelse i magesekken og magesår. Jeg måtte gå på to antibiotikakurer, men klarte til slutt å komme meg på beina.

Til tross for en alt annet enn ideell oppladning tok Amalie sølv i VM. Hun tapte med bare ett poeng.

– Hva sier det om deg at du klarte det etter å ha vært så syk kort tid før?

– Jeg har alle disse sykdommene og er blitt stoppet på veien, men jeg føler at det gjør meg sterkere.

Selv om jeg blir syk her eller der, så kommer jeg tilbake fort, sier hun.

Råd til andre med lavt stoffskifte

Da Amalie fikk stabilisert medisineringen mot lavt stoffskifte etter folkehøgskolen, begynte hun å gå ned i vekt.

– Jeg lå på en ganske høy dose, og da løsnet det uten at jeg gjorde noe annet. Jeg hadde den samme livsstilen som før. Da måtte jeg si til mamma at hun hadde rett.

– Hvilke råd og tips har du til andre unge som har en stoffskiftesykdom?

– Man må gi det tid, selv om det i perioder kan være kjempevanskelig. Jeg vet at det faktisk vil løsne, selv om du har høyt eller lavt stoffskifte. For det kan være like vanskelig for dem med høyt stoffskifte, hvor du raser ned i vekt. Prøv å holde motet oppe, og ikke snakk deg selv ned. Med en gang du gjør det, drar du deg selv ned i et hull, og da er det mye vanskeligere å komme opp. Så bare stå på! Det er en tøff sykdom å ha. Det er ikke å legge skjul på.

Amalie hadde noen kalde opplevelser som deltaker i Kompani Lauritzen: Tropp 1. FOTO: MATTI BERNITZ PEDERSEN

Meldte seg på TV-program

Etter VM i 2021 oppdaget Amalie at Kompani Lauritzen, et TV-program hun har sett alle sesonger av, skulle lage en versjon med ikke-kjendiser. Amalie var en av 3000 som søkte om å få bli med. Til hennes store glede ble hun invitert til å komme på audi- tion. En audition ble til to, og til slutt var antallet kandidater skrellet ned til 40, deretter til 20. Amalie var på jobb da telefonen kom.

– Jeg begynte å hoppe og danse rundt i bilen, og sjefen min skjønte med en gang hva som hadde skjedd. Jeg sa at jeg må ha tre uker fri fra jobb, for jeg skal på innspilling.

På etterjulsvinteren i 2022 reiste Amalie til Setnesmoen i Møre og Romsdal, samme sted som kjendisversjonen av Kompani Lauritzen spilles inn.

– Altså, det var kjempetøft. Mest psykisk. Jeg fikk utfordret meg selv på mange ting jeg aldri hadde trodd at jeg kom til å klare: hoppe tårnhopp, overleve ute i skogen i snøen og svømme under isen. Det var en opplevelse, og jeg hadde gjort det samme igjen. Gjør gjerne mer TV Amalie og makkeren på tomannste- amet kom på andreplass i konkurransen.

– Har du lyst til å gjøre mer TV?

– Ja, jeg elsker å være på TV, så hvis det kommer noen muligheter, så er jeg med. Det eneste jeg ikke vil være med på, er Paradise Hotel og Ex on the beach. Det får noen andre ta seg av.

– Hva med Mesternes mester?

– Ja, ja, når jeg legger opp, så har jeg lyst til det, men det er mange år til.

Innlagt på sykehus igjen

Rundt samme tid som Kompani Lauritzen: Tropp 1 hadde premiere høsten 2022, skulle Amalie egentlig til EM i kickboksing i Tyrkia. Men en ny sykdomsrunde rammet henne. Mandlene hovnet opp såpass at hun måtte ha pustehjelp og fikk intravenøs antibiotikabehandling på sykehuset. Til Amalies store skuffelse satte landslagslegen foten ned for EM-deltakelse.

– Jeg lever i et håp om det en gang skal gå en sesong uten at det kommer noe og setter meg tilbake, sier hun.

I november er Amalie igjen klar for VM i kickboksing, denne gangen i Portugal. I mellomtiden trener hun en til to ganger om dagen i Oslo, hvor hun leier en hybel. Hennes tidligere pallplasseringer i VM sikrer henne et stipend fra Olympiatoppen. Hun studerer på fulltid til å bli barnehage- lærer, jobber med barn og gjennom- fører telefonintervjuer på si.

– Det er altfor lite kunnskap om det, og for dem som sliter, er det enormt tøft. Jeg har selv vært inn og ut av sykehuset de siste årene. Du blir tatt for lite på alvor, og det er noe jeg brenner ekstremt for å endre, avslutter Amalie Anker Johannson.