Ny teori om hvorfor flere kvinner enn menn får autoimmune sykdommer

FOTO: PEXELS

Det er svært viktig å forstå hvorfor sykdommene rammer så mange kvinner. Da kan vi forhåpentligvis gi dem bedre behandling, sier professor Åsa Tivesten ved Sahlgrenska universitetssykehus i Gøteborg i en pressemelding. Hun er en av forfatterne bak en ny studie på feltet. Autoimmune sykdommer oppstår når immunforsvaret angriper kroppens egne celler. Nesten alle slike sykdommer rammer kvinner i større grad enn menn. Kjønnsforskjellen er særlig fremtredende når det gjelder lupus, en alvorlig kronisk sykdom som fører til betennelse i kroppen. I ni av ti tilfeller rammer den kvinner.

Testosteron

Gjennom forsøk på mus har en svensk forskergruppe bestående av blant andre nevnte Åsa Tivesten, avdekket at et visst protein i det mannlige hormonet testosteron hemmer utviklingen av blant annet lupus. Testosteron reduserer antallet B-celler, eller såkalte lymfocytter. Disse cellene er i utgangspunktet gode å ha. Sammen med andre immunceller tilpasser de seg etter bestemte bakterier, slik at de kan kjenne igjen et bakterieangrep senere. Det er denne funksjonen som gjør oss immune mot visse bakterier og virus. Men hos mennesker med autoimmune sykdommer blir denne funksjonen farlig fordi immuncellene tror det er kroppen din, og ikke bakteriene, som er inntrengeren, skriver forskning.no.

Protein sentralt

Etter utallige eksperimenter på mus og studier av blodprøver fra 128 menn konkluderer forskerne med at den kritiske komponenten er proteinet BAFF, som gjør B-cellene mer levedyktige.– Vi har konkludert med at testosteron undertrykker BAFF. Hvis du eliminerer testosteron, får du mer BAFF og dermed flere B-celler i milten, forklarer Åsa Tivesten.

– Denne kunnskapen om forbindelsen mellom testosteron og BAFF er helt ny. Ingen har rapportert om den før, sier forskeren.

Krevende å finne gode medisiner

Resultatene samsvarer godt med en tidligere studie som viser at genetiske variasjoner av BAFF kan kobles til risikoen for blant annet lupus. Sykdommen blir i dag behandlet med BAFF-hemmere, en medisin som riktignok ikke har levd helt opp til forventningene, ifølge forskerne.– Derfor er denne informasjon om hvordan kroppen regulerer BAFF-nivåene, ekstremt viktig. Slik kan vi fortsette å sette sammen brikkene og prøve å forstå hvilke pasienter sombør få BAFF-hemmere, og hvilke som ikke bør få det, sier Tivesten.