Slik trener du med stoffskiftesykdom

Av Karoline Steenbuch Lied, fagansvarlig for kosthold og ernæring i Roede AS

Når kroppen fungerer og overskuddet er der, vil de aller fleste av oss klare å komme oss ut. Men slik er det ikke alltid for stoffskiftesyke. For selv om blodprøvene er bra, kan noen likevel være så dårlige at trening ikke er mulig. Eller de kan bli dårligere av å trene.

Stoffskifteproblemer ved trening

Når man er fysisk aktiv, øker muskenes behov for oksygen. Behovet vil øke raskt om man tar i skikkelig. Hos dem med lav forbrenning, som ved stoffskiftesykdom, går alt mye treigere. Alle kroppens responser, kjemiske signaler og produksjon av ulike stoffer skjer langsommere enn i friske kropper. Derfor er det ikke uvanlig at stoffskiftepasienter opplever at de mister energi når de er fysisk aktive. Spesielt de som bruker Levaxin. Men ikke bare det: Når man trener, river man ned muskelfibre. Etter treningen bygger kroppen opp igjen disse muskelfibrene og slenger gjerne på litt ekstra. Slik kan muskler gradvis bli større. For de som har sykdomstilstander der kroppen har kroniske eller langvarige problemer med å restituere seg, kan trening faktisk føre til at man mister muskelmasse, uten at man klarer å bygge den opp igjen. Dermed vil man få mer fettvev og mindre muskelmasse, og stoffskiftet vil da som regel automatisk gå ned. Muskelsvakhet er derfor også et vanlig symptom hos dem med stoffskiftesykdom. Og trener man uten at sykdommen er behandlet optimalt, kan det bli vanskelig både å gjennomføre treningsøkten og restituere seg.

Kroppstemperaturen er også dårligere regulert hos dem med stoffskiftesykdom. Ofte har de en overfølsomhet for varme og kulde under trening, og kroppen bruker lang tid på å regulere seg tilbake til normal kroppstemperatur etter trening.

Hva kan man trene med en stoffskiftesykdom?

Har man en stoffskiftesykdom og ønsker å komme i gang med trening, er det først og fremst viktig å få tatt blodprøver og få sjekket nivået av vitaminer og mineraler. Det er også viktig å få god behandling av selve stoffskiftesykdommen. Deretter kan man sette i gang et treningsopplegg.

For mange vil det ikke være hensiktsmessig å kjøre på med hard trening. Et bedre alternativ vil være lett bevegelse, turer, svømming og treningsformer som handler om velvære framfor anstrengelse. Siden mennesker med stoffskifteproblemer trenger lenger tid på å restituere seg, er det liten hensikt å få melkesyre og gele-bein under treningen. Det er veldig individuelt hvor mye man orker og hva man orker. Men å komme seg ut på en liten tur hver dag er smart. Så handler det om en god dose tålmodighet for å finne ut hva som fungerer best for sin egen kropp. Hvis stoffskiftet er velregulert, er det ikke noe i veien for å trene hardt. Det finnes for eksempel idrettsutøvere med lavt stoffskifte som trener på relativt høyt nivå. Målet er å sitte igjen med en god følelse etter treningsøkten, selv om man er både sliten og litt støl. Kroppsplager som varer over flere dager, er tegn på at kroppen har blitt belastet for mye. Akutte influensalignende symptomer som feberfølelse, sår hals eller hovne lymfekjertler etter trening er også en klar pekepinn på at treningen har vært for hard i forhold til hva man tåler.

Det aller viktigste ved fysisk aktivitet hos personer med stoffskiftesykdom er å bli kjent med sin egen kropp.

Og husk: Selv om man tar det med ro, trenger ikke det bety at man er lat.