– Har trent på å heie på meg selv

– Jeg sier til meg selv at «i dag har jeg hengt opp klær og jeg har laget middag. Det er bra». Jeg forsøker å gi meg selv ros, heier på meg selv, i stedet for å tenke på at jeg burde fått til mer, sier hun.

Vanskelig, men viktig

For mange er det lettere sagt enn gjort å få til dette. Det er Anita klar over.

– Jeg vet jo at når det er tungt og mørkt, så blir det vanskelig å finne det positive. Jeg har vært der selv. Men jeg forsto at det er meg selv som må gjøre den jobben, ingen andre. Og selv om jeg ble litt irritert over å lese at «man selv har ansvar for sin egen situasjon», så skjønte jeg at jeg i hvert fall har ansvar for å gjøre det beste ut av det, sier hun.

– Det er jo bare jeg som kan finne de tingene som gjør livet bedre. Så jeg begynte å trene på å fokusere på noe jeg synes er fint. Begynte å gå turer og så på alt det fine jeg møtte i naturen rundt meg. Og jeg hadde kunstmalingen, som har gitt meg så mye.

I tillegg fant hun ut at hun måtte lære seg å si nei.

– Ja, når man ikke har krefter til det, blir det ofte enda tyngre hvis man føler at man ikke kan si nei til folk. Nå er jeg flinkere, jeg svarer at jeg må ta ansvar for min egen helse og at jeg ikke har krefter til det denne gangen. Men det er vanskelig.

Snakker for seg selv

Anita Aardalsbakke ønsker ikke å framstå som en som har alle svarene eller som «vet alt». Hun svarer bare på hva som fungerer for henne, og er veldig klar over at folk er forskjellige og i ulike faser og situasjoner.

– Da jeg var på mitt sykeste i 2016 og 2017 var det mye jeg ikke orket. Å male, for eksempel, så det er ikke så enkelt bestandig.

Lang prosess til diagnose

For henne begynte det mange år tidligere. I år 2000 fikk hun medisiner for lavt stoffskifte, men da hadde hun vært syk lenge. Kanskje så langt som tilbake til ungdomstiden.

Hun fikk lenge beskjed fra sin daværende fastlege at hun bare var deprimert.

– Jeg sa at jeg ikke trodde på det som grunnen til at jeg følte meg så dårlig. Jeg var veldig sliten og mye trøtt – og jeg frøs «inni meg», uansett hvor mye jeg kledde på meg.

Til slutt reagerte legen, og hun fikk diagnosen – og medisiner. Uten at det hjalp så veldig mye, for Anita var fortsatt sliten og trøtt. Legen slapp taket og fulgte ikke opp.

– Jeg prøvde i stedet å lese meg opp på stoffskiftesykdom, men på nettet den gangen sto det at stoffskiftesykdom er mer en tilstand enn en sykdom. Men jeg leste at trening kunne være til hjelp, så jeg begynte, men lurte veldig på når dette påståtte overskuddet skulle komme.

Kroppen i ubalanse

Ti år senere – i 2010 – fikk organisasjon hun er regnskapsfører i ny bedriftslege.

– Jeg fortalte bedriftslegen at jeg hadde hørt om Balderklinikken, og lurte på om jeg kunne bli henvist dit, men da sa han at jeg bare kunne bestille time selv. Jeg visste ikke at det var så enkelt, smiler hun.

Så hun ringte – og fikk time.

– Prøvene de tok der viste at jeg manglet både jod, B12, selen og en del annet. Kroppen var helt i ubalanse, og legen på Balderklinikken mistenkte at jeg hadde matintoleranse.

Og etter at hun la om kostholdet ganske radikalt og fikk tilskudd av viktige vitaminer og mineraler ble Anita vesentlig bedre.

Opptur

Da kroppen hadde stabilisert seg etter dette, fikk hun også prøve Liothyronin.

– Det hjalp også, særlig på konsentrasjonsevnen. Jeg ble litt kvikkere i hodet, sier hun.

Så begynte hun å trene igjen, stort sett tre ganger i uka, syklet ni kilometer til jobb.

– Jeg tror sykdommen har gjort meg flink til å strekke meg litt ekstra, og jeg trente meg opp i løpet av to år før jeg deltok i Nordsjørittet. Trente variert, og aldri to dager etter hverandre, for kroppen skulle få restituere seg skikkelig mellom hver gang.

Anita mener at hvile er mer enn at musklene skal få ro.

– Jeg har blitt veldig oppmerksom på at hvile er så mye. «Aktiv hvile» uten lyder, uten ei bok eller en telefon i hånda, men stillhet og fokus på pust, «skanne» kroppen og la tankene vandre – det er den beste hvile. Om så bare fem minutter om dagen.

Hvem fortjener hyllest?

Hun syntes det var motiverende å trene mot noe konkret, og deltok to ganger i Nordsjørittet. For de som ikke vet; sykkelrittet er ni mil langt og mange som deltar befinner seg på et veldig høyt nivå.

Etter deltakelsen tenkte hun en del på fordelingen av oppmerksomheten.

– De som sykler turen på litt over to timer blir klappa fram og hedra. De har trent hardt og gjort en kjempejobb, og oppmerksomheten de får er dem vel unt. Men jeg tenker litt på de som bruker opptil seks timer for å gjennomføre rittet, og hvorfor blir ikke de heia fram på samme måte? undrer hun.

– Deres innsats den dagen varer flere timer lenger enn de raskestes. Har ikke de gjort en vel så stor innsats, og hva vet vi om deres begrensninger og muligheter? Akkurat som i livet ellers. Det er mange som sliter med sine ting og likevel kommer gjennom dagene uten at folk aner hvilken innsats de legger ned.

Ny nedtur

Etter treningen og framgangen kom det i 2016 en ny nedtur for Anita Aardalsbakke.

– Jeg hadde nok overdrevet treningen og ikke tatt tilstrekkelig hensyn til kroppen.

I tillegg skjedde det andre ting i livet hennes. Hun falt ned en trapp og skadet beinet stygt, hun fikk krystallsyken og hun opplevde et selvmord i nær familie som gikk sterkt inn på henne.

– Da falt jeg sammen igjen, og det var tøft. Jeg fikk også fibromyalgi og litt senere en type revmatisme. Heldigvis var dette en type som kan gå over, og nå har jeg akkurat avsluttet behandlingen. Jeg er bedre nå. Og jeg har også en veldig flott fastlege i dag, som lytter og vil finne ut av ting sammen med meg.

Takker arbeidsgiveren sin

I dag er hun 75 prosent ufør, og jobber to dager i uka med redusert arbeidstid hos sin arbeidsgiver gjennom alle årene med sykdom.

– Jeg er veldig glad i arbeidsgiveren min. De har vært så greie med å følge meg opp og legge til rette. Det hadde ikke gått uten dem, og jeg er veldig takknemlig, sier hun.

Hun har derimot ikke fritidsproblemer. For hun maler når hun har ork, og det varierer fra uke til uke hvor mye. Det er noe hun prioriterer. Allerede i 2000, da hun var syk, fikk hun råd fra legen om å finne noe å gjøre som hun liker. Så hun meldte seg på et malekurs.

– Jeg fant noe jeg virkelig likte, og har malt mye disse årene, i tillegg til å ta flere kurs.

I dag har hun sitt eget studio hun kan gå til for å male, ikke langt fra der hun bor på Madla i Stavanger.

– Å male har betydd enormt mye for meg. Jeg har funnet et eget rom, og tid til meg selv. Jeg glemmer tid og sted. Jeg tror det er bra for mange å finne noe de kan være kreativ med. Det trenger jo ikke være å male, det kan for eksempel være strikking eller andre ting.

Viktige farger

Det har ikke føltes helt problemfritt å bruke tid på å male mens hun samtidig er uføretrygdet.

– Nei, det har det ikke. Men jeg var på et rehabiliteringsopphold i Haugesund for noen år siden, og da spurte jeg om det. Om jeg virkelig kan male når jeg ikke går på jobb? Da fikk jeg beskjed om å sette opp en prioriteringsliste i livet. Og på topp – etter familien – sto det å male. Og da fikk jeg svar: Da må du prioritere det, minnes hun.

– Det føltes godt at noen sa det til meg. Det hjelper meg å føle meg bedre. Og nå har jeg det bedre, jeg er også mer i aktivitet.

Når hun maler, bruker hun lyse farger. Mye farger.

– Selv da jeg var på mitt mørkeste, ville jeg ikke male med mørke farger. Jeg trenger det positive, det gjør godt inni meg. Og jeg kjenner at farger gjør meg oppløftet. Mange sier at de ikke bryr seg om farger, men jeg tror bare de ikke er bevisste på det. Jeg er sikker på at farger har en betydning for oss. Alle burde ha noe fargerikt på veggen, sier hun.

Og mange har Anitas bilder på veggen hjemme. Hun selger bilder som veldig mange liker. Også det gjør henne godt.

– Det er fint å tenke på at min glede kan gi andre glede.

PS! Et par dager etter dette intervjuet er vi i kontakt med hverandre igjen om praktiske ting rundt publisering. Anita har reflektert en del i løpet av disse dagene. Og sier:

– Jeg kjenner at det faktisk har tatt litt på å snakke om denne historien min nå. Følelsene dukker litt opp igjen. Det er helt ok. Det er ikke ofte noen spør, og jeg har prøvd å legge det bak meg, men samtidig har det faktisk gjort litt godt. Tenk at noen gidder høre på... For en føler seg ofte litt alene.

I STUDIOET: (Foto: Tuva Gorset Kristoffersen / Solabladet)

Du kan lese mer om Anita og se flere bilder av henne i denne artikkelen i Solabladet.